Korsveien
Fotoene, tatt av Rainer Irslinger sommeren 2007, viser korsveibildene på veggen i Antoniuskapell fra 1692 ved Bidermatten (Kanton Wallis, Sveits).
Bildet nr.2 av hver stasjon har Rainer tatt i Mariakirken i Schönau i Schwarzwald/Tyskland i januar 2008.
Lysbildefremvisning:

Korsveien i Bidermatten/Sveits
Korsveien: Jesu lidelsesvei fra Pilatus til Golgata i stasjoner.

Korsveiens historiske utvikling (PDF)
Introduksjon (PDF)
1. stasjon: Jesus blir dømt til døden.

Da det ble morgen, fattet alle overprestene og folkets eldste vedtak om å få Jesus henrettet. De lot ham binde, førte ham bort og overga ham til landshøvdingen Pilatus.
Pilatus spurte: «Hva ondt har han da gjort?» Men de skrek bare enda høyere: «Han skal korsfestes!» Da Pilatus så at ingenting nyttet, men at uroen bare økte, tok han vann, vasket hendene mens mengden så på, og sa: «Jeg er uskyldig i denne mannens blod.
Dette blir deres sak.» Da ga han dem Barabbas fri, men Jesus lot han piske og overga ham til å bli korsfestet.
(Matt 27, 1-2.23.24.26)

Jesus, som skal dømme hele verden, står selv foran retten til en mektig svekling. Gudssønnen er anklaget for gudsbespottelse. Han, som kunne si om seg selv: ”hvem kan bebreide meg for en eneste synd?”, blir dømt skyldig. Gjerningsmannen kjenner seg uskyldig. Dette er et groteskt rollebytte, som gjentar seg daglig. Denne verden er full av unnskyldninger og samtidig full av anklager. Stadig blir skyld bortforklart: det er omverdenens, oppdragelsens og omstendighetenes skyld. Det er jo ikke min feil! Jeg har jo ikke laget verden slik den er! Er altså ikke Gud selv skyld i all denne elendigheten og i verdens synd? Hvorfor tillater han alt dette?
En 16-åring skrev: ”jeg har gjort meg en dom over Gud” Dette var en dom som sier nei til Gud. Gutten dreper Gud - i sitt eget hjerte. For alt og for alle har vi en unnskyldning, men vi unnskylder ikke Gud. Mye heller ber vi om at Barabbas løslates, for å gjøre oss fri fra Gud. Og Jesus - han tier stille. Han står for sitt syn og snakker seg ikke ut av situasjonen.

Komedien foran denne retten treffer han midt i hjertet, men likevel bøyer han seg for dommen av fri vilje, fordi han vil frelse oss. Dette er helt suverent, ja guddommelig. Han trenger ikke å vise seg fordi han er Herren for alltid.
Etter at han var blitt menneske vil nå også han gå gjennom den dypeste avgrunn, skapt av mennesker. Dette fordi han vil sette fri alle, som er i fangenskap- akkurat som han selv var. Og han vil være nær dem, som blir urettferdig dømt. Han lar seg dømme for at vi skal komme oss fri fra våre fordommer.
Daglig skriver aviser om lignende rettssaker. Istedenfor Pilatus sitter diktatorenes bødler der. Pøbelen, som skal juble, blir brakt med lastebiler. Ikke en gang taushet er tillatt. Narkotika eller tortur tvinger fram falske selvanklager. Dommen er allerede fastsatt - akkurat som hos Jesus. Og hvor lett er vi selv villig, i vår lille verden, til å dømme - over de andre, de der oppe, ungdommen, de voksne, de rike, flyktninger, asylanter og narkomane…
Hvordan reagerer jeg selv på anklager? Hvis de er berettiget, kan jeg ta dem imot? Kan jeg tilgi? Hvordan forsvarer jeg meg mot ulykke, mot lidelse, når jeg mener at jeg ikke har fortjent det?

Jesus Kristus.
Du er blitt lik oss i alt. Jeg ber for de mektige, at de måtte innsette seg for de undertrykte.
Jeg ber for alle mennesker, som kanskje i dette øyeblikket blir dømt, at de kjenner seg knyttet til deg veldig nært.
Og jeg ber for meg selv. Noen ganger lider jeg under andres dom over meg. Noen ganger utnevner jeg meg selv til dommer.
La meg få lytte til dem som dømmer meg og la meg finne ut hva som er rett i deres dom.
Hjelp meg å tilgi andre, når deres anklage er urettferdig.
La meg få erkjenne deg i alle mennesker som er i nød og la meg følge deg når min time kommer.

Tekst: Ferdinand Krenzer. Oversatt fra tysk av Rainer Irslinger

2. stasjon: Jesus mottar korset.

Da overga han Jesus til dem for at han skulle korsfestes. Så tok de Jesus med seg. Han bar selv korset sitt og gikk ut til det stedet som heter Hodeskallen, på hebraisk Golgata.
(Joh. 19, 16-17)

Han bar sitt kors, han ble ikke tvunget til det. Han tok imot korset frivillig. ”Ingen tar livet fra meg, men jeg gir det hen av fri vilje”, har han sagt engang. Han vet hva han snakker om. Korsfestelser var til Jesu tid ingen sjeldent syn. Redselen for galgen har drevet svetten i form av bloddråper ut av porene dagen før. Hva er meningen med denne veien? Jesus sier at han vil oppfylle Faderens vilje. Men - vil Gud korset? Vil han de mange kors som mennesker har måttet og må bære?
Nei! Også her er faderen og sønnen dypt enig. Det er den ene Gud, som sender i faderen sønnen, og som forherliger faderen i sønnen. Gud Fader vil ikke se sønnen på korset. Han vil heller ikke våre kors. Han vil det gode, også det gode når det blir vanskelig og en tung byrde. Vi har bare en forklaring for Jesu kors: kjærligheten er i stand til slikt. Her gir Gud seg til kjenne til det ytterste. Gud vil gi seg helt hen til menneskene i sønnen. Det er hans vilje. Men fordi menneskene krysser denne viljen oppstår korset. Jesus lar seg ikke forvirre, han går veien til den aller siste konsekvens. Kjærlighet gir ikke opp, heller ikke når det fører til korsfestelse.
Og hva har man gjort med korset? Det er blitt et smykke i sølv, som man henger rundt halsen. Det er i orden dersom det er en bekjennelse og dersom vi herved stiller oss under korset. Men det er fatalt, dersom vi bare bruker det som amulett eller smykke. I leilighetene gjemmer vi korset mer og mer på soverommet. Og hvor redd er jeg for mitt eget kors? Hvordan bærer jeg mitt kors?

Jesus Kristus.
Nå finnes det ikke et eneste kors i verden, som du ikke er med på å bære.
Korset har vært i verden før du kom og det vil være i denne verden etter deg.
Du har ikke brakt det til denne jorden men du har forvandlet det til en mulighet for velsignelse.
Enhver velsignelse spendes i korsets tegn. På denne måten forvandler du skyld og synd til frelse.
La meg under korsets tegn bli minnet om at jeg herved stiller meg under korset.
La meg forstå at det er en forskjell om jeg ber: ”Herre la din vilje skje!” eller om jeg - når korset virkelig kommer -
er klar til å ta imot det. Gi meg da kraft til å si ja og til å bli med deg på din vei.
Vær med alle som stønner under korsets byrde. La dem erfare at du går ved siden av dem.


Tekst: Ferdinand Krenzer. Oversatt fra tysk av Rainer Irslinger

3. stasjon: Jesus faller første gang under korset

Da de hadde hånt ham, tok de purpurkappen av ham og kledde ham i hans egne klær.
Så førte de Jesus ut for å korsfeste ham.
(Mark 15,20)

Ikke mye mer beretter bibelen om den smertefulle veien til korsfestelsen. Vi kan godt tenke oss, hvor tung denne veien var. Allerede piskingen førte i de fleste tilfeller til døden. Men Jesus er, i henhold til lidelsen, på ingen måte på veiens ende. Og han vil gå denne veien helt til slutt. Men man presser han, dytter han og han faller.
Ikke bare den fysiske byrden er for tung, enda tyngre veier den sjelelige piningen. Han har hele verdens lidelse foran øynene. Alt hva et menneske har måttet bære eller kommer til å måtte tåle i fremtiden, rammer han. For å kunne være nær dem som bærer sitt kors og lider, blir han med på denne veien, slik at ingen mister troen på Guds godhet under korsets erfaring. Men han aner, at det vil være mennesker, som ikke vil ta imot hans nærhet og som han av den grunn ikke kan frelse heller. Dette gjør han nedtrykt til det ytterste.
Hvor mange mennesker er i dag nødt til å gå på korsets vei! Mange gjør slutt på livet, andre sleper seg videre. Uhelbredelig syke sier: ”Jeg klarer ikke mer!” Astmatikere kjemper om luft, forfulgte og torturerte ville foretrekke døden. Mennesker, som livet har knust, som har mistet det kjæreste mennesket, kan ikke se noen mening med deres liv lenger. Ensomme mennesker føler seg morsforlatt. Alle av oss opplever før eller siden at smerten blir for stor. Hvem ligger ikke i bakken noen ganger?

Jesus Kristus.
Så mange mennesker ligger i bakken i denne timen.
Mange mister på grunn av dette troen til Gud i himmelen.
Også du har falt i bakken, for å være nær oss i denne situasjonen.
La alle, som ikke klarer å gå videre, erfare din nærhet, gjennom menneskene, som bistår dem.
Når mennesker rundt meg er nedtrykt, gi meg frimodighet og fantasi til å hjelpe dem opp igjen.
Ofte legger jeg ikke merke til det en gang. Ofte tar jeg meg ikke tiden til å bare lytte.
La ingen miste motet og bli liggende i bakken, fordi jeg bare tenker på meg selv.
Og vær også hos meg, når ingen menneske bistår meg. Hjelp meg når jeg ikke finner veien videre.
Selv når jeg faller i skyld - faller gjentatte ganger -,er ikke du fjern.
Hvert menneske faller daglig. Igjen og igjen bukker jeg under for mine svakheter. Ofte mister jeg motet av den grunn.
Men du har falt og du har stått opp igjen, for å gi oss kraft til å kunne stå opp fra skyld og synd.
I din svakhet skal vi være sterke. Du forventer ikke, at vi aldri faller.
Men du vil, at vi alltid reiser oss opp igjen og begynner på nytt. Din lidelse, din svakhet er min styrke.

Tekst: Ferdinand Krenzer. Oversatt fra tysk av Rainer Irslinger

4. stasjon: Jesus møter sin mor

Og Simeon velsignet dem og sa til hans mor Maria: «Se, han er satt til fall og oppreisning for mange i Israel, og til et tegn som blir motsagt  - ja, også gjennom din egen sjel skal det gå et sverd. Slik skal de tanker mange bærer i hjertet, komme for dagen.»
(Luk 2, 34-35)

Et eller annet sted må Maria, sammen med de andre kvinner, ha ventet på korsfestelsestoget. Hele rettssaken og piskingen kunne hun bare følge etter andres beretninger og lide med ham på denne måten. Nå kan ingen nekte henne å gå med på det siste stykke på lidelsesveien, som en sørgende blant mange brølende. Enhver utskjelling rammer også henne. Jesu korsvei er også hennes korsvei. På denne måten går Simeons ord i oppfyllelse: ”gjennom din egen sjel skal det gå et sverd.” Hun blir til ”Mater Dolorosa”, til smertens mor, og til martyrenes  dronning.
Endelig kommer øyeblikket da moren møter sønnen. En omfavnelse er ikke mulig, ingen ord, bare indre skrik. Senere på korset, med blikk på Johannes, kan Jesus i det minste si til sin mor: ”Nå er han din sønn!” Og til Johannes: ”Nå er hun din mor!”
Uten et ord kan de bare se inn i hverandres øyne. Bare øynene og hendene snakker til hverandre. Jesu blikk sier: ”dette må være slik, jeg kan ikke spare deg for det.” Maria kan nok i enda mindre grad, enn den gang, da hun fant den 12-årige Jesus igjen i tempelet, forstå Guds vilje. Men hennes blikk sier: ”det må skje med meg som du sier!” Hun tar ingenting tilbake, hun har tillit.

Det finnes sjelelig smerte som er større enn fysiske kvaler. Noen ganger er det lettere å holde ut smerte selv enn å se andre lide. Det finnes ingen større sorg for en mor enn å måtte gi barnet fra seg. Og på denne forferdelige måten.
Også Jesus lider i dette øyeblikket - det er bare tid til et kort blikk! - kanskje mer under morens sorg enn under egne smerter. Maria, kirkens urbilde! Den dype lidelsen til en forfulgt kirke står Jesus i Marias person for øynene. Hvor ofte lider mennesker, som er veldig tett knyttet til hverandre, aller mest av hverandre! Mann og kvinne, foreldre og barn! Kanskje har de varme følelser for hverandre. Men muligens forstår de hverandre ikke så godt. Det er også nødvendig med løsrivelse og skille mellom foreldre og barn. Denne smerten kan ingen av partene bli spart for. Det ligger i naturen, at det unge mennesket river seg løs, at det må gå sin egen vei og at det nesten ikke forstår foreldrenes advarsler og råd. Dette gjelder også for den eldre generasjonen, som har mer livserfaring. Når eldre mennesker erkjenner at de unge går seg vill og at man ikke kan hjelpe mye likevel, kan det utløse smerte.
Å elske hverandre betyr alltid også: å lide av hverandre. Det verste er å bli fremmed for hverandre, når man ikke møter hverandre lenger, når man unngår hverandre, når alle kontakter blir brutt. ”Det er bare at vi ikke forstår hverandre!”
Noen foreldre mister sitt barn, uten at det har dødt. Og på samme vis finnes det barn, som sier: ”jeg har ingen foreldre lenger!”, selv om begge er i livet. Derfor er det så viktig å møte hverandre, om og om igjen. Når ord kanskje bare forstørrer atskillelsen enda mer, skulle det i det minste være noen synlige tegn, skulle i det minste de triste øyne si til hverandre, at det ikke var mening å såre, selv om man skiller lag. Det finnes lidelse på grunn av hverandre, som ikke er nødvendig.

Jesus Kristus.
La meg ikke miste øyekontakten til menneskene ved min side. Åpne mine øyne for andres nød.
La meg vise medfølelse overfor alle som lider.
La meg vise medfølelse overfor mitt medmenneskets smerte som om det var min egen nød,
og gi meg evnen til å lindre smerten.
Hjelp meg så jeg ikke må låse meg inn i min egen lidelse.
Gi foreldre og barn mulighet til å unngå unødvendige skuffelser,
og hjelp dem så de ikke gjør nødvendige skuffelser unødvendig tunge.
La det ikke skje at de ikke snakker med hverandre lenger.
La de i det minste finne tegn, som signaliserer, at de ikke gir blaffen i hverandre.
Mor Maria, hjelp oss gjennom ditt eksempel, å holde ut når alle venner rømmer.

Tekst: Ferdinand Krenzer. Oversatt fra tysk av Rainer Irslinger

5. stasjon: Simon fra Kyréne hjelper Jesus å bære korset

På veien ut møtte de en mann fra Kyréne ved navn Simon; ham tvang de til å bære korset hans.
(Matt 27, 32)

Dyttet og slått av soldater fortsetter Jesus på sin vei mot henrettelsen. Til og med de brutale bødler legger merke til at han er helt utslått. Det er ikke medlidenhet når de leter etter noen som kan hjelpe. De vil se Jesus henge på korset. Han må ikke dø for tidlig. De stopper en bonde, som er på vei hjem fra åkeren. En helt fremmed mann! Tilsynelatende er ingen venn i nærheten, som kunne hjelpe. Men Simon vil hjem til kone og barn og han er sulten. Han vil ikke ha noe å gjøre med dette. Men han blir tvunget til å bære korset. Kan noen, som gjør det motvillig, virkelig hjelpe? Men denne påtvungne hjelpen er nok til å gjøre Simon fra Kyréne uforglemmelig fram til i dag. Er det mulig at noen kommer Jesus så nær uten å bli forvandlet i det indre? Kan vi tenke oss, at Jesus gav han, som tok del i sitt kors, også del i sin oppstandelse?
Jesus, som tok opp korset frivillig, er helt utslått. En som ikke ville det, måtte overta det frivillig. Jesus som har sagt: ” kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile”, denne Jesus, som nå er nødt til å la seg hjelpe med å bære sin egen byrde. Han som har hjulpet mange trenger selv hjelp. Han lar seg hjelpe for at vi skal hjelpe hverandre.
Hver av oss går før eller siden bøyd under en byrde. Ingen slipper korset. Det kan dreie seg om sykdom, tapet av et menneske, skuffelser eller bekymringer for familie og yrke…Ofte kan vi - i hvert fall i begynnelsen - bare motvillig finne oss i det. Vi protesterer og anklager Gud.

Først når vi kan si ja til korset kan korset forvandle oss og bli til en velsignelse. Ofte er vi nødt til å være med å bære andres byrder: i ekteskapet, som foreldre, som barn…! Å late som om man er blind eller døv nytter ikke. Kanskje må vi hoppe inn, selv om vi ikke kjenner hverandre. Det er tungt å bære sitt eget kors. Hvor tungt er det å være med å bære medmenneskets nød en stund!?
Men så erfarer vi at delt sorg er halv sorg. Hvor ofte legger vi ikke selv, gjennom vårt vesen og egoisme, byrder på andre?! Og så merker vi ikke en gang at andre lider av oss.

Jesus Kristus.
Apostelen Paulus har sagt: ” Bær hverandres byrder!” Du har båret alle våre kors.
Men også av et svakt menneske lot du deg hjelpe med å bære ditt kors.
Til alle tider trenger du mennesker, som hjelper deg med å bære andres byrder.
Gjør meg sterk nok til å kunne hjelpe andre med å bære, istedenfor å belaste dem. La meg ikke vike unna for fremmed nød.
Min egenkjærlighet finner fort en unnskyldning, når jeg utfordres.
Altfor fort sier jeg: ”hvorfor akkurat jeg? Jeg kan ikke hjelpe dette menneske likevel.
Denne personen er håpløs og faller tilbake til gamle vaner. Det er jo hans eller hennes egen feil. Hva er det jeg kan gjøre!?”
Ofte var et eneste ord nok hjelp i en sjelelig nød. Men jeg synes ofte at det er for plagsomt å lytte til den andre.
Hvis jeg lytter likevel gi at jeg ikke gjør det med et halvt hjerte. La min hjelp ikke oppfattes som en almisse.
Dette ville såre mer enn det ville hjelpe.
Som kristen bærer jeg ditt navn. Hvor vanskelig kan det være å måtte bekjenne seg til deg,
når andre spotter over deg eller troen.
Hvor vanskelig er det for meg å ta imot mitt eget kors! I lykkens tid føler jeg meg sterk nok til å følge deg på korsets vei.
Men jeg kan ikke garantere for at jeg er der når det blir vanskelig.
Jeg kan bare håpe at du sender meg en Simon da, nei, jeg håper at du selv hjelper meg med å bære.
Herre, vær du nær alle som lever i sorg og som blir forlatt av alle venner.
La dem erfare, at du er tilstede og at du bærer med overalt der det må bæres et eller annet kors.

Tekst: Ferdinand Krenzer. Oversatt fra tysk av Rainer Irslinger

6. stasjon: Veronika rekker Jesus svetteduken.

”Han hadde ingen skikkelse og ingen herlighet, og vi så ham, men han hadde ikke et utseende så vi kunde ha vår lyst i ham.  Han var som en som folk skjuler sitt åsyn for, foraktet, og vi aktet ham for intet.” 
(Jes 53, 2b.3b)

Den Hellige Skrift sier ingenting om dette møte. Men det har til alle tider vært en del av måten folk har forestilt seg lidelsesveien på. Matteus beretter om Jesu forklarelse på fjellet: hans ansikt lyste som en sol. Nå er det ”o hode høyt forhånet”. Sammen med den lidende Job kunne Jesus klage: ”ansiktet mitt er rødt av gråt. Men ikke bare av gråt men også av utmattelse, svette og blod.” De fleste disipler har forlatt han for lengst. Det er farlig å bekjenne seg til han. En kvinne gjør det likevel. Hun jobber seg fram til han. Hun kan ikke hjelpe han med å bære, men hun ser hva han trenger. På denne måten er hun med på å bære korset. Ekte medfølelse er mer enn medlidenhet. Medfølelse finner en vei til å dele smerte og til å gi lindring. Hun ser bare hans ansikt, full av skit og smerte. Øynene er tilklistret. Hun åpner sløret: ”Vær så god tørk deg, rens øynene!” Blant folk som tenker annerledes gjør hun noe, noe som hjertet kaller henne til å gjøre. Da hun får duken tilbake viser den Jesu ansikt.
Hvem er det egentlig her som trøster hvem? Selv i denne store nøden takker Jesus på en kongelig måte. Den som fikk en gave gir mer enn han får.
Når vi lider har vi sjeldent øyne som kan se hva de andre trenger. Vi selv forventer trøst. Hvordan skulle vi da kunne trøste andre?
Men Jesus går ikke på veien uten følelser. Han klarer nesten ikke å gå. Likevel tenker han på andre, ser denne tjenesten og synes at den er viktig.

Det finnes ubeskrivelig mye lidelse og så mye nød, at samtlige verdens duker ikke ville holde til å viske den vekk. Grusomme lidelser på både kropp og sjel har forvrengt så mangt et ansikt. Uendelig mange sulter og tørster etter et trøstens ord, etter anerkjennelse og etter et tegn til menneskelig nærhet: hjemløse og syke, ensomme og utstøtte, de som ingen ville ha, narkomane og alkoholikere.
Men heldigvis fantes det og finnes det til alle tider mennesker som Veronika, som gjør det rette i det rette øyeblikk. Det er mennesker som hjelper andre til tross for egen fare og som ikke skammer seg når de oppsøker en person, som ingen vil ha noe å gjøre med, eller som snakker med noen som ingen ”anstendig” mennesket vil ha kontakt med.

Jesus Kristus.
Du har sagt: ” Det dere gjorde mot en av disse mine minste brødre, gjorde dere mot meg”.
Til og med en som har falt dypt har - ofte forvrengt - ditt ansikt.
Men bare hvis vi går til denne personen og prøver å hjelpe, kan vi se det.
Mange venter på at vi ser på dem for at de kan se på seg selv igjen, slik at de får selvtilliten tilbake.
La meg erkjenne deg i hvert menneske, også i forbryteren, også i motstanderen, også i den forkomne.
Gi at jeg ikke overser de andres stille nød. Gi meg ideer slik at jeg kan gjøre det den andre trenger.
La min hjelp ikke oppleves som pinlig av dem som tar den imot, ta redselen fra meg, slik at jeg kan hjelpe også der hvor andre ikke viser forståelse.
Og la meg ikke glemme å takke når andre hjelper meg. Da vil ditt bilde lyse opp også for meg, kanskje mer strålende enn i bønnen. Bare slik kan også de andre erkjenne ditt bilde, som de leter etter i meg, fordi jeg bærer ditt navn.

Tekst: Ferdinand Krenzer. Oversatt fra tysk av Rainer Irslinger

7. stasjon: Jesus faller annen gang under korset.

Herre, du har alltid rett når jeg fører sak med deg. Likevel må jeg gå i rette med deg. Hvorfor har de onde lykken med seg, hvorfor er alle de troløse trygge?
(Jer 12,1)

Bli ikke harm på dem som gjør ondt, misunn ikke dem som gjør urett! De visner jo like fort som gresset, og tørker bort som det friske grønnsvær. Om en liten stund er den ugudelige borte; ser du etter på hans sted, så er han der ikke. Men de tålsomme skal arve landet og glede seg over lykke og fred.
(Sal 37,1-2.10-11)

Vår arroganse, vår vold, vår urettferdighet laster på Kristi legeme. Alt dette veier tungt….og Kristus faller nok en gang for å åpenbare våre synders utålelige vekt.
Hva er det som piner Jesu hellige legeme i dag? At vi angriper familien utløser helt sikkert en smertefull lidelse hos Gud.
Tilsynelatende finnes det i dag en slags anti-genesis - en motskapelse og et motutkast i form av en diabolsk arroganse som vil avskaffe familien. Mennesket vil finne opp familien på nytt. Selve livets grammatikk, skapt og villet av Gud, prøver mennesket å forandre. Å sette seg selv på Guds trone, uten å være Gud, er den mest tåpelige arrogansen og et livsfarlig eventyr! Måtte Kristi fall åpne våre øyne slik at vi igjen kan se det vakre ansikt, det sanne ansikt, det hellige ansikt til vår familie. Familiens ansikt som vi alle trenger!

Herre Jesus,
familien er Guds drøm, gitt til menneskeheten; familien er en gnist fra himmelen, delt med menneskeheten;
familien er vuggen som vi ble født inni og som vi blir født inn i kjærlighet stadig på nytt.

Herre Jesus,
Kom til oss i våre hus og stem i livets sang. Tenn kjærlighetens lys på nytt og la oss kjenne hvor vakkert det er å være knyttet til hverandre i livets omfavnelse: Livet som fødes ved Guds ånde, ånden til Gud som er kjærlighet.

Herre Jesus,
berg familien slik at livet er trygt.
Herre Jesus,
berg min, berg våre familier!

Tekst: Angelo Comastri. Oversatt fra tysk av Rainer Irslinger

8. stasjon: Jesus trøster Jerusalems kvinner

En stor folkemengde fulgte med, blant dem mange kvinner som jamret og gråt over ham. Men Jesus snudde seg mot dem og sa: «Jerusalems døtre! Gråt ikke over meg, men gråt over dere selv og barna deres. For det kommer dager da folk skal si: 'Lykkelige er de barnløse, de morsliv som ikke fødte, og de bryst som ikke ga die!' Da skal de si til fjellene: 'Fall over oss!' og til haugene: 'Skjul oss!' For gjør de slik med det grønne treet, hvordan skal det da gå med det tørre?”
(Luk 23, 27-31)

Jesus klarer nesten ikke å gå videre. Det står kvinner ved veien, gråtende og høyt klagende på orientalsk vis. Er det en trøst for han når andre synes synd på han? Eller ergrer han seg over denne nytteløse klagingen? Til og med i denne forferdelige situasjonen er han i stand til å trøste og formane andre. ”Gråt ikke over meg! Dersom dere gråter likevel så gråt over dere selv og deres barn!” Han kan se mye lenger enn disse kvinner med tårer i øynene, som gjør dem nærsynt. Han vet at den virkelige årsaken til menneskenes lidelse er menneskenes skyld helt fra begynnelsen.
Nettopp hans død hadde ikke vært nødvendig, dersom hans folk hadde tatt imot det glade budskapet. Han skjelver ved tanken om hva menneskenes skyld kommer til å utrette i fremtiden og når han tenker på uhellet som kommer over denne byen og verdenen.
Det at mennesker forårsaker så mye nød selv, er for han en grunn til å gråte. Vi jamrer over katastrofer i verden. I sannhet er vi ofte medskyldige. Tankeløs konsum og troen på framskrittet gjør at vi utnytter denne verden, som på sikt blir ubeboelig. Ødeleggelsens muligheter blir større fra år til år.

Det er ikke nok med sutring. Vi kan bare få hjelp hvis vi angrer og vender om til Guds vilje. Tårer er ingen erstatning for tro og etterfølgelse. Vi er og forblir tørr ved, dersom vi ikke vender om. Gråten kan befri oss. Det er en lykke å kunne gråte! Men noen ganger er det ikke den synlige nøden som fortjener de fleste tårer. Noen ganger er det grunn til å gråte mer over en som lider, som er uten fotfeste, som er narkoman, eller over en slektning, som egentlig har det veldig godt, men som bryter seg inn i et ekteskap, enn over en som er gått bort, selv om vedkommende var ung. Vi blir berørt av de fattiges nød. Men har vi grunn til å sørge over mennesker, som er så glad i denne verden og har toppinntekt, men som glemmer medmenneskene? Hvem våger å bedømme her hva som er riktig.

Jesus Kristus.
La meg erkjenne hva som er nødvendig. La meg erkjenne hva som er din vilje.
La meg ikke bare klage over din smerte, men la meg lide med deg av all den ulykken, som vi selv er skyldige i.
La meg erkjenne at jeg er medskyldig i de skrikende urettferdigheter i denne verden, som er en trussel for denne verdens fred.
Du er vårt eneste håp om tilgivelse og berging.
Beskytt meg for en tro som bare er en tro i fromme ord, som anklager det onde i verden,
men som ikke er beredt til å følge deg. Gi oss din medfølelse og vis meg når jeg må vende om.

Tekst: Ferdinand Krenzer. Oversatt fra tysk av Rainer IrslingerVi har mistet orienteringen på Guds vilje. Roten til dette onde, synden, må legges fri.

9. stasjon: Jesus faller tredje gang under korset

Er ikke du fra gammel tid, Herre, min hellige Gud, du som aldri dør? Du, Herre, har satt dem til å straffe, du, vår klippe, har sendt dem for å tukte. Ditt blikk er for rent til å se på det onde, og ulykke orker du ikke å se. Hvorfor bærer du da over med de troløse og tier når gudløse sluker dem som er rettferdigere enn de selv?
Da gav Herren meg dette svar: Skriv synet opp, riss det inn på tavler, så folk kan lese det lett! For synet venter på sin tid, det jager mot enden og slår ikke feil. Om det dryger, så bare vent! Det kommer sikkert og uteblir ikke.
(Hab 1,12-13; 2,2-3)

Pascal har observert meget skarpt: ”Fram til verdens ende er Jesus i dødskampen; i denne tiden må man ikke sove!” Men, hvor slåss Jesus med døden i denne tiden? At verden deles i soner med velstand og i soner med fattigdom og elendighet …dette er Kristi dødskamp i dag. Faktisk består verden av to rom: I det ene sløser man, i det andre kreperer man; I det ene dør man av overflod, i det andre dør man av fattigdom; I det ene frykter man seg for fedme, i det andre trygler man om nestekjærlighet. Hvorfor åpner vi ikke en dør? Hvorfor danner vi ikke et stort måltidsfellesskap? Hvorfor skjønner vi ikke at de fattige er terapien for de rike?
Hvorfor? Hvorfor? Hvorfor er vi så blinde?

Herre Jesus,
Mennesket som samler seg skatter på jorden har du kalt en narr!
Ja, den som tror å eie noe er en dåre, fordi bare en kan eie verden.

Herre Jesus,
Det er du som eier verden, bare du alene.
Du har gitt den til oss alle for at jorden skal være et hjem som føder og beskytter alle.
Derfor er det tyveri når denne unødvendige opphopningen av skatter gjør det umulig for andre å leve.

Herre Jesus,
Gjør slutt på denne skandalen som deler opp verden i villaer og brakker.
Herre, oppdra oss til brorskap og nestekjærlighet igjen!

Tekst: Angelo Comastri. Oversatt fra tysk av Rainer Irslinger

10. stasjon: Jesus blir avkledd.

Da soldatene hadde korsfestet Jesus, tok de klærne hans og fordelte på fire, én del til hver soldat. De tok også kjortelen. Men den var uten sømmer, vevd i ett stykke ovenfra og helt ned. Da sa de til hverandre: «La oss ikke rive den i stykker, men kaste lodd om hvem som skal ha den.» Slik skulle dette ordet i Skriften bli oppfylt: De delte mine klær mellom seg og kastet lodd om min kappe. Dette gjorde soldatene.
(Joh 19, 23-24)

Soldatene fratar Jesus undertøyet som brutale tyver. De forsøker å frarøve ham skamfølelse og verdighet. Men Jesus er skamfølelse, Jesus er verdigheten til mennesket og dets legeme. Kristi ydmykede legeme blir en anklage for alle ydmykelser av den menneskelige kropp. Den er skapt av Gud, den er sjelens uttrykk og den er et språk som forkynner kjærligheten. Men i dag blir kroppen ofte solgt og kjøpt, på byens fortauer, på fjernsynets fortauer, i de husene som er blitt til fortauer. Når endelig vil vi begripe at vi er i ferd med å drepe kjærligheten? Når endelig vil vi begripe at kroppen verken kan leve eller føde nytt liv uten renhet?

Herre Jesus,
På en lur måte har man valgt å legge allmenn taushet over renheten:
en uren taushet! Til og med en overbevisning har spredd seg -
en helt og holdent løgnaktig overbevisning - at renheten er
kjærlighetens fiende. Det motsatte er sant, o Herre!
Renheten er den absolutte betingelse for å være i stand til å elske,
for å kunne virkelig elske, for å være trofast i kjærlighet.

Herre,
Hvordan kan man gi seg hen til en annen når man ikke klarer å være herre over seg selv?
Bare den som er ren kan virkelig elske; Bare den som er ren kan elske uten å skitne til.

Herre Jesus,
Gjennom ditt blods makt, utøst for oss, gi oss et rent hjerte slik at kjærligheten kan oppstå på nytt i denne verden,
Kjærligheten som vi alle lengter etter.

Tekst: Angelo Comastri. Oversatt fra tysk av Rainer Irslinger

11. stasjon: Jesus blir naglet til korset.

Og da de kom til det stedet som heter Hodeskallen, korsfestet de både ham og forbryterne der, den ene på høyre side av ham og den andre på venstre. Men Jesus sa: «Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør.»”
(Lk 23, 33-34a)

De korsfestet han. Vi kan overhode ikke forestille oss hvor grusomt dette må ha vært! Lemmene revet ut av leddene for at spikrene passet i de planlagte boringene. En av bødlene kneler på bryst og armer for å forhindre at kroppen rykker, slik at hammeren treffer målet presist.
Det er vanskelig å tro, at Gud selv, i Jesu skikkelse, ligger her i bakken. I Jesus har de i beste forstand lagt Gud og Guds kjærlighet på korset. På veien hit kunne han i det minste bevege seg. Nå er den Allmektiges hånd dømt til ubevegelighet. Hånden til den, som holder alt i sine mektige hender! Nå klarer denne hånden ikke en gang å velsigne lenger. Det eneste Jesus kan er å holde ut. Og så blir korset reist. Kroppens vekt øker smertene til det uutholdelige. Hele denne verdens byrde henger og drar i denne kroppen. Den pinte ber: „Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør.”
Kanskje har han også bedt fra salme 22: ”en flokk av voldsmenn omringer meg; de gjennomborer mine hender og føtter. Hvert ben i min kropp kan jeg telle, folk stirrer på meg med skadefryd. Min kraft er uttømt som vann, alle mine ben har løsnet. Min strupe er tørr som et potteskår, og tungen klistrer seg til ganen. Du legger meg i dødens støv. Men, Herre, vær ikke langt ifra meg, skynd deg å hjelpe meg, du min styrke!”Det finnes så mange som er spikret fast. Ikke bare de som er lenket til sengen eller de som ligger på intensivavdelingen, bundet i slanger og utlevert til maskiner.

Selv fangene har i deres fengsler noen kvadratmeter bevegelsesfrihet.

Det har ikke lenger de som er blitt voldtatt og de som er blitt torturert. Enhver av oss er lenket fast på mange måter, avmektig, ufri, utlevert til angsten: spent i åket til et ukjært yrke, bundet til mennesker, som vi ikke orker eller som vi har vokst i fra, forpliktet i et ekteskap, som for lengst har gått i oppløsning, knyttet til konvensjoner og lover som ikke tar hensyn til det menneskelige. Ingen klarer å gjøre som den selv vil. Enhver når grensene til de egne muligheter.
Det er mye som vi ikke kan forsvare oss mot, og det er mye som vi ikke kan flykte fra. Overalt ser vi bundne hender som rykker seg sår i lenkene. Hvem har hjertet til å dømme dem som i disse øyeblikk tviler på Gud? Til og med døden synes da å være en befrielse. Noen har lenket seg fast selv, i lidenskapens kjettinger eller skyld, som vedkommende ikke kan befri seg fra lenger. Man ville være fri, men henger nå fast og er blitt avhengig. Nettopp frihet krever binding.
Jesus lar seg spikre fast, binde fast, for at vi skal være fri. Han lar seg henrette for at vi ikke skal dømmes. Vi kan bli fri og reise oss opp, fordi han ligger i bakken.
For oss alle kommer det tider, der vi ikke kan gjøre noe lenger. Hvor ofte er foreldre nødt til å bli vitne til hvordan barn løper i fordervelsen. Men deres hender er lenket fast. De kan bare be - akkurat som Jesus. For oss alle kommer tiden, der vi ikke kan gjøre noe mer - bare holde ut. Selv å be er da kanskje nesten ikke mulig lenger. Og likevel skjer det noe.
Det er ikke sant at bare jobbing og slit er arbeid og at den som ikke kan jobbe er unyttig. Også å holde ut, å tåle og å be er krefter, som forandrer og frelser verden.

Jesus Kristus.
I det øyeblikket da du tilsynelatende ikke kan utrette noe lenger, da du er lenket fast, da gjør du det avgjørende:
Du frelser verdenen! Ikke da du underviste, har helbredet eller gjorde undere, men nå frelser du til og med dine mordere.
Nå, når de tror at de har beseiret deg, nå, når de tror at du er ferdig, reiser du fredens og kjærlighetens rike.
Jeg ber deg for alle lidende, gi dem kraft og tålmodighet. La de erfare at deres lidelse ikke betyr at Gud er konkurs,
men at Gud er med dem.
Også for meg kommer tiden, da jeg ikke kan gjøre noe mer, fordi mine hender og føtter er lenket fast.
Jeg har ikke tillit til at jeg kommer til å holde ut. La meg da erfare, at du er der.
La meg nettopp da finne ny kraft i din korsfestelse.

Tekst: Ferdinand Krenzer. Oversatt fra tysk av Rainer Irslinger   Selv fangene har i deres fengsler noen kvadratmeter bevegelsesfrihet.

12. stasjon: Jesus dør på korset.

Fra den sjette time falt det et mørke over hele landet helt til den niende time. Og ved den niende time ropte Jesus med høy røst: « Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?
Da revnet forhenget i tempelet i to, fra øverst til nederst. Og Jesus ropte med høy røst: « Far, i dine hender overgir jeg min ånd!» Da han hadde sagt det, utåndet han.
Men da offiseren og folkene hans, de som holdt vakt over Jesus, så jordskjelvet og det som hendte, ble de grepet av stor frykt og utbrøt: «Sannelig, han var Guds Sønn! »
(Matt 27, 45-46. 51a. 54; Luk 23, 46)

Jesus dør på korset. Han, som kalte andre tilbake fra døden, går selv på alle dødeliges vei. Den udødelige lider menneskenes død for at de som dør vinner livet. Korsets dårskap! Er det noen som ikke mister forstanden!? Det tar tre timer inntil den forløsende død kommer. Ved siden av alle fysiske kvaler gjennomlever Jesus den dypeste ensomhet og forlatthet. Han løser seg fra moren, som ennå er i nærheten, og trøster henne med ordene: ”kvinne, dette er din sønn!” mens han ser på Johannes. Og så ber han begynnelsen av Salme 22, som kong David bad flere århundre tidligere: ”Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg? Hvorfor er du så langt borte fra meg?”
Vi kan ikke forstå dette mysteriet. Han som er ett med faderen føler seg latt i stikken av han. Han vil også gå gjennom trøstesløsheten av å være fjern fra Gud, for å kunne være nær oss også i dette. Han skriker til faderen, sammen med alle, som er i håpløs nød.

Nå er han, med syndens unntak, ikke lenger fremmed for noe menneskelig. Men igjen redder han seg ut av denne forlattheten inn i faderens armer: ”Far, i dine hender overgir jeg min ånd og mitt liv!”

Er dette håpets ende? - Tvert imot! Gud er annerledes enn vi noensinne kan tenke oss ut. Ved at han dør er dødens vanlige lovmessighet gjennomboret. Det er fullbrakt! Jesu død var den første meningsfulle død i verden. Hvetekornet er senket i jorden. Nå kan det spire liv for alle. Med sitt eget legeme har han båret våre synder på korsets tre, for at vi er død for synden. Nå står korset over våre graver, som tegn på vårt håp.

Jesus Kristus.
Frivillig har du utlevert deg til døden, for at vi skal få livet. Du har gått gjennom alle menneskelige kvaler og gudsforlatthet.
Likevel kjente du deg trygg i Guds hånd.
I deg har vi et håp om at vårt liv ikke er forgjeves. Du holder dine armer vid åpne for å dra oss alle til deg.
La ingen synke i dødens natt. I mørket ropte du til Gud. Forbarm deg over menneskene som roper til deg i mørke timer,
som venter på døden og som tviler på at du tilgir.
Forbarm deg over alle, som lever i mørket, fordi de ikke kan se noen mening, eller fordi de ikke kan forstå din vilje.
Jeg ber for alle mennesker som lever uten å tenke på at døden finnes.
Jeg ber for alle som dør en voldelig død, for de ufødte, for trafikkofrene, for katastrofe-, sult- og krigsrammete,
for alle som ledsager døende inn i deres siste time og for alle som dør ensomme.
Jeg ber for meg selv. Vær med meg i min siste ensomme og hjelpeløse time.

”Når jeg herfra skal vike, da vik du ei fra meg, og når jeg ned skal stige i graven, vis meg deg!
Når da mitt eget hjerte er klemt i siste nød, forkort min angst og smerte, du som for meg er død!”
(Paul Gerhard 1656. NoS 150, 5)

Tekst: Ferdinand Krenzer. Oversatt fra tysk av Rainer Irslinger
13. stasjon: Jesus blir tatt ned av korset og lagt i sin mors fang.

Nå var det en rådsherre ved navn Josef, en god og rettskaffen mann, som ikke hadde vært med på det de andre hadde vedtatt og satt i verk. Han var fra Arimatea, en by i Judea, og han ventet på at Guds rike skulle komme. Han gikk til Pilatus og ba om å få Jesu kropp. Og Josef tok Jesu kropp ned, svøpte den i et linklede og la ham i en grav som var hogd ut i bergveggen, og som det ennå ikke var lagt noen i. Det var forberedelsesdagen, like før sabbaten begynte. De kvinnene som var kommet med ham fra Galilea, fulgte etter. De så graven og hvordan Jesu kropp ble lagt der.
(Lk 23, 50-55)

Han blir lagt i graven. Alt må skje raskt fordi høytidsdagen venter. Slutt på kvalene! Men ikke for dem, som har trodd på han.
Ifølge den fromme overleveringen legges Jesu kropp i Marias fang, før den blir lagt i graven. Dette fanget, som også har båret barnet, mottar Jesus for andre gang. Denne gangen i fortvilelse uten ord. Kan hende at Maria, som himmelens dronning, er blitt fjern for denne verden. ”Pieta”, smertens mor, derimot er det bilde som alle mennesker kjenner seg igjen i, som gråter over sitt aller kjæreste.
Disiplene gjemmer seg. Nå er alt slutt for dem. Alt hadde de tenkt seg annerledes. Nå ser de ingen mål lenger. Ordene til Emmaus-disiplene bekrefter dette: ”og vi som hadde håpet!” Hva skal de ennå håpe på, når han, som de hadde håpet på, ligger i graven?
Også Maria ser bare liket og vet ennå ikke noe om oppstandelsen. Men hun tror. Hun tror at Guds løfte ikke kan være forgjeves. Før tre dager er gått kommer Jesus til å sprenge graven. Fra nå av må ingen lete etter den levende blant de døde lenger.

Også i dette øyeblikket blir mennesker båret til graven. De som står ved graven er stiv av smerte. Hvor mye håp blir gravlagt i løpet av et menneskeliv? Hvor mange lovende planer blir gjennomkrysset? Hvem klarer å forstå meningen med så mye lidelse? Vi har det langt bedre enn Maria og disiplene. Sammen med beretningene om Jesu død får vi også informasjon om hans oppstandelse. Døden klarer ikke å holde fast den levende Guds sønn. Fra nå av har alle, som holder seg til han, et liv utover graven. Hans død er frøet som gir oss liv. Vi tror ikke at døden er endestasjonen, men oppstandelsen.
Vi må tenke ut fra slutten for å kunne begripe den korte spennevidden av vårt jordiske liv. En omfattende mening med livet må kunne klare å ta opp kampen med døden, ellers er alt, hva som kommer før døden, til syvende og sist meningsløst. Troens øyne fokuserer ikke bare fram til døden, men utover den. Og ut fra dette synet finner troens øyne overblikket, der fragmentene til våre jordiske liv får en mening. Ut fra dette faller lys også over spørsmålet etter meningen med lidelsen, etter meningen med døden. Det som er en katastrofe for dem som ikke tror, er for en kristen begynnelsen på en ny verden. Vi skal være hos Kristus.

Jesus Kristus.
Du har overvunnet døden. Jeg ber for alle som dør i dag, og at de ikke måtte dø uten håp.
Jeg ber for alle som fortviler i dag, fordi de har mistet et menneske, som de tror å ikke kunne leve foruten.
Jeg ber for alle mødre som får beskjed om at deres barn ikke lever lenger.
Jeg ber for alle, som er uten håp utover graven og som dør uten troen på et gjensyn.
Jeg ber for alle som har fått sitt håp knust.
Gi dem at de kan tro på at langfredag er gjennomgangstasjon til påske, at ingen lidelse er meningsløs, når den fører til deg,
og at vi ikke lever for å dø, men dør for å leve. 
Gi alle, som døden har atskilt fra sine kjære, et håp om gjensyn med dem.
Du har forvandlet disiplenes sorg til glede.
La også meg, når alt er svart, finne kraft i troen på, at det ikke finnes noen slutt når jeg er hos deg.

Tekst: Ferdinand Krenzer. Oversatt fra tysk av Rainer Irslinger

14. stasjon: Jesus blir gravlagt.

Josef tok Jesu kropp, svøpte den i et rent linklede og la den i en ny grav, som var hogd ut til ham selv i bergveggen. Så rullet han en stor stein foran inngangen og gikk.  Men Maria Magdalena og den andre Maria var der. De satt rett overfor graven.
(Matt 27, 59-61)

Derfor er det glede i mitt hjerte og jubel i min sjel; ja, også min kropp kan være trygg. Du overgir meg ikke til dødsriket, du lar ikke din trofaste tjener gå til grunne. Du lærer meg livets vei. For ditt åsyn er det en fylde av glede, ved din høyre hånd en evig fryd.
(Sal 16, 9-11)

Noen ganger ligner livet på en lang og trist påskeaften. Det virker som om alt er håpløst. Tilsynelatende triumferer forbryteren. Tilsynelatende er det onde sterkere enn det gode. Men troen setter oss i stand til å se lenger. Den lar oss få se lyset til en ny dag, på den andre siden av dagen i dag. Troen forsikrer oss om at det er Gud som har siste ordet - Gud alene! Troen er virkelig en liten lampe. Men den er den eneste lampen som kan lyse opp verdens natt. Og dens ydmyke lys flyter over i dagens første lysglimt: dagen til den oppstandne Kristus. Altså finner ikke historien sin ende i graven. Den eksploderer i graven! Slik har Jesus sagt det, slik har det skjedd og slik kommer det til å skje!

Herre Jesus,
Langfredag er mørkets dag, dagen til hat uten grunn, dagen til den rettferdiges drap!
Likevel er ikke langfredag det siste ordet. Det siste ordet er påske, livets triumf, seieren til det gode over det onde.

Herre Jesus,
Påskeaften er tomhetens dag, angstens og fortapelsens dag, dagen når alt virker håpløst.
Likevel er påskeaften ikke siste dag, den siste dag er påske, lyset som blir tent igjen, kjærligheten som overvinner alt hat.

Herre Jesus,
Mens vår langfredag går mot slutten og mens angsten til så mange påskeaftener gjentar seg, ber vi:
gi oss Marias faste tro, slik at vi kan tro på påskens sannhet.
Gi oss hennes faste blikk til å kunne se lyset som forkynner historiens siste dag:
”en ny himmel og en ny jord”, som er begynt i deg allerede, korsfestete og oppstandene Jesus. Amen!

Tekst: Angelo Comastri. Oversatt fra tysk av Rainer Irslinger

 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
header
elvarheim.net
elvarheim.net